Før og nå – Gamle Helset Gård

Fra rønne til praktgård: – Det var ei skikkelig rønne fylt med rot og sarv
Nå er det en perle: – Til og med fylkesantikvaren rådet oss til å tenke oss om mange ganger før vi gikk i gang med et så stort prosjekt.

Se artikkelen i Stavanger Aftenblad Nov 2016

Gårdens historie er svært gammel, – så gammel, at ingen vet når ordet ”gård” kom inn i bildet. For her har det bodd folk tilbake i tid, – helt siden siste istid.
Flint-redskaper og steinøks, skinnskrape og mer til har man funnet her på gården. En gang for lenge siden, lå boplassen ved vannkanten, – i dag ligger Gamle Helset ca. 170m over havnivå. Gården utviklet seg og vokste. Fra å bestå av noen små hus, utviklet gården seg på slutten av 1700-tallet til en av de største i Stadsbygd. Det ble dyrket korn helt opp i åssidene og Helsetgården ble stadig utvidet og bygd på. Bedre helsestell og lavere barnedødelighet førte til større barneflokker. Så store, at det ikke var mat eller arbeid til alle. Også fra Helset har mange familiemedlemmer utvandret til USA.
Fram til 1914 ble et stort fjøs reist som var et av de første med støpte ku-båser og frau-renne. Siden, når Stadsbygd Teglverk var i drift, bygde man på fjøset og låven mot nord. Moderne driftsformer behøvde ikke så mange mennesker på gården. På 70-tallet forfalt ”Gamle Helset” mer og mer, og først da vi oppdaget dens potensiale på begynnelsen av 80-tallet, fikk den etter hvert sin renessanse.

Drømmen om å eie et eget hus fikk frigjort et stort potensiale av vilje og arbeidslyst. Rehabilitering ble etterhvert en livsstil. Helt fra starten forsto vi, at en så stor gård trenger folk i husene. Det tok tid, til vi fant de rette menneskene med den samme livsinnstillingen.
Slik har gården endelig igjen kunne utfolde sitt enorme potensiale, – den har fått tilbake sin puls, sin energi.
Det gjør, at mange nå kan komme hit og oppleve ikke bare de kursene, workshop eller samlinger innen kunst, musikk og helsearbeid som vi inviterer til, men også den storslagne utsikten og den gode stemningen på denne boplassen, som syns å ha eksistert i evig tid.
Axel Becker